Volontør hilsen fra Inge Jonny Joreid

Husker jeg da ba Gud å legge det til rette, slik at jeg fikk møte henne, om jeg en gang skulle få reise til Israel.

Navnet hennes har i ettertiden vært som spikret til hukommelsen min.

Høsten 22 var utreise- trangen til Israel virkelig sterk. Det sleit og dro i meg noe veldig. Jeg måtte virkelig rive opp røttene og slippe taket emosjonelt i noen relasjoner her hjemme. Kjente jeg måtte få levert søknaden, om å få komme ned og være frivillig og, hjelpe til med arbeidet der nede.

På sommeren, før jeg i det hele tatt visste jeg skulle ned på høsten, var jeg inne å så etter hun som jeg hadde tjættet med men, kunne ikke finne henne. Fant henne i stedet på en egen side hun hadde laget, der hun delte bilder hun selv har malt.

-

I tiden like før jeg skulle reise, fikk jeg tilbakemelding i fra han som behandlet søknaden her i Norge at, jeg måtte ha korona pass om jeg ville ned.

Og jeg som ikke hadde tatt en eneste vaksine!?

Det var det, tenkte jeg.

Dagen etter, om kvelden, fikk jeg feber. Ei venninne tilbød seg og komme bort dagen etter, med en korona test, som hun hadde liggende. Jeg hadde jo bare litt feber to- tre timer i går kveld, fortalte jeg men, hun insisterte.

Testen gav utslag, så jeg var korona syk!?

Jeg kjørte opp til legevakten og fikk " dobbelt testet" meg.

Joda, jeg hadde coronaviruset i meg.

Og slik ordnet Gud det, så den siste brikken for å kunne reise ned som frivillig til Israel, kom på plass, og jeg fikk korona pass.

-

Jeg tenkte ingenting på hun jeg fortalte jeg hadde tjættet med, på reisen ned til Israel og, jeg tenkte heller ikke noe mer på henne, etter at jeg hadde forsøkt og finne henne på Facebook, sommeren før jeg reiste.

Andre dagen jeg var i Israel, spurte Monica meg, ei veldig gild dame. Som også var volontør og som jeg også ble velsignet med å få bruke tid sammen med, på fritiden den første tiden, om jeg ville være med på en konsert? Den skulle være inni i bakgården til ei kirke i gamlebyen i Jerusalem, som heter Christ church? Det takket jeg ja til.

Det var mye spennende og opplevelsesrikt i vente, sa de som hadde vært nede som frivillig før meg og, jeg kjente meg motivert for det og, ble med.

Vi kom litt seint men, fant oss hver vår stol og sitte på. Det var en stemningsfull konsert.

Det var som en stor hage der inne i bakgården og det hang lys lenker i trærne. Vi var kanskje hundre mennesker der, som satt og lyttet til den kule og moderne kristne musikken, som ble spilt med både Hebraiske og engelske tekster. Jeg nøyt det, ja storkoste meg.

Da det begynte å nærme seg slutten av konserten, følte jeg meg velsignet av inntrykk og over det å få være i Jerusalem og oppleve det vi opplevde der på konserten. Midt i dette kjente landet, i denne gamle stein bygde byen.

Jeg så meg om og trodde jeg hadde sett alle som var i hagen vi satt i, av unge og eldre.

Plutselig var det ei som reiste seg, som jeg ikke hadde sett der jeg satt fylt av tanker og følelser, og tror du ikke det var henne!?

Der var hun, som jeg hadde bed Gud om å få møte ni år tidligere!

Jeg følte også da, på grunn av denne opplevelsen, at Gud sa; at jeg var på rett plass.

Etter konserten sto jeg der salig men, rolig og ventet på å få kjøpe en sandwich i kirke- kiosken.

Da jeg snudde meg rundt, sto hun rett bak meg i køen og jeg spurte, for å forsikre meg om at jeg så riktig, om navnet hennes var det jeg tenkte?

" Yes!" svarte hun.

Jeg fulgte på og spurte om etternavnet også var det jeg tenkte?

Joda, det var henne.

" Men, hvordan visste du...?"

Spurte hun undrende.

Jeg minnet henne på fortiden vår og smilte, og sa at jeg den gang da, hadde bed Gud om la meg få møte henne, om jeg en gang skulle få komme meg ned til Israel...

Da lo hun hjertelig!

Vi snakket ivrig sammen og utvekslet mobilnummer, og etter en tid ble det til at vi møttes i all vennskapelighet.

Hun sa da at, hun hadde funnet ut at hun hadde blokkert meg den gangen, etter at vi hadde tjattet, for jeg hadde våget meg til å sende henne et hjerte. Vi måtte smile, der vi nå satt og spiste mat sammen, ved en park inni hennes nabolag.

Den gangen hadde hun bodd i Tel Aviv men, hadde det bedre der hun var nå, som også var hennes hjemby, Jerusalem.

-

" Tenk på det Jonny!" sa Reidun da vi satt på bussen en kveld, på vei tilbake der vi bodde. Reidun var også ei av de som var kommet ned for å jobbe som frivillig. Hun fortsatte og fortalte: " I 1947 fikk traumatiserte Jøder i fra hele verden tildelt landet Israel. De kom til og reiste i fra forskjellige land og med forskjellige språk, og så skulle de samarbeide og jobbe med å bygge opp et nytt land sammen?" Traumatiserte, etter å ha vært i konsentrasjonsleirer i mange forskjellige land og med forskjellige språk. Selv om de i fra gamle tider, har et eierskap til Landet, på grunn av Guds troen sin og, det vi kan lese om dette i gamle testamentet men, så var det også krefter innad i landet som jobbet imot disse menneskene.

Selv i landene rundt, var det de som jobbet imot de som den gangen begynte på arbeidet med og bygge opp landet Israel, som vi kristne har hørt så mye om." "Men, de har klart det!

Og uten Gud, ville aldri dette ha gått. Det er rett og slett et mirakel i seg selv, at de har klart det!" sa Reidun.

Jeg lyttet, og tenkte på at jeg våren 22 hadde kjente på skam, fordi jeg da søkte opp Holocaust inne på You Tube.

For, jeg visste hva som ventet meg der...

Cecelie, ei gild dame på 25 år, som også var frivillig, gikk en dag sammen med meg til Holocaust museumet i Israel.

For å komme inn i hovedbygget, måtte vi over ei bro og på broen møtte vi de som allerede hadde gått igjennom den store sement kolossen av et museum.

" De ser akkurat ut som om de vet de har kommet inn i en konsentrasjonsleir" tenkte jeg, da jeg passerte de på broen.

Da jeg kom inn i bygningen, forsto jeg hvorfor.

Der inne var det rom på rom på begge sider av bygget og en lang gang som gikk gjennom midten av hele bygget, og jeg sto og så til enden der jeg kom inn, til utgangen. For hvert rom folk hadde vært i, måtte de ut i gangen igjen, for så å gå inn i neste rom, og dess lengre de kom i bygningen og nærmet seg utgangen, jo tristere og mer sorgtunge så de ut. Der de kom til syne i gangen, som gikk i gjennom hele bygningen.

Det var sterke kontrastfylte inntrykk, vi opplevde der.

Jeg vil ikke si mer, om det.

Derimot, vil jeg nevne hvor fantastisk det var å gå gjennom Hovedgaten i hovedstaden Jerusalem.

Jaffa Street!

Det å se unge og gamle, og se så mange vakre mennesker gå rundt og ha det greit.

Selv om det er krefter som stadig motarbeider de, både innad i landet og rundt landegrensene, som trykker på innover. Krefter som vil fjerne de fra jordens overflate.

Jeg kunne ikke gå gjennom hele Jaffa Street en eneste gang, hovedgaten i Jerusalem, uten å kjenne hvordan kjærligheten til disse menneskene og dette landet, vokste og vokste i hjerte mitt. Det var som å være i et eventyr!

Selv om vi hørte bombesmell fra eksplosjoner og kom nært innpå dette, da vi få timer etter en terroraksjon, kom til Sentralbane stasjonen i Jerusalem for å ta bussen.

Der det var skjerpet og strengt vakthold, med politi og soldater, som voktet menneskene som kom og gikk, etter en alvorlig hendelse samme morgen, der unge mennesker måtte bøte med livet, og alt for mange ble alvorlig skadet.

Fordi en terrorist full av jødehat, hadde gått i fra en bombe, som var ment å skade flest mulig.

Hun jeg begynte historien min med, er inkluderende og gjestfri, og hun har en vakker og eksentrisk personlighet.

Hun tok meg også med hjem til familien sin og rundt i forskjellige troende felleskap i Jerusalem. En glede jeg vil bære med meg så lenge jeg lever.

Hjemme hos henne oppdaget jeg en strømfeil på badet, på veggen like ved der hun dusjet, som kunne tatt livet av henne.

Tårene hennes rant nedover kinnene, da jeg sa jeg trodde dette var en av hovedgrunnen til at jeg kom til Israel, for å forhindre at el- feilen gav henne et dødelig strømsjokk.

Det var en alvorlig el- feil på anlegget.

Det var åpne kabler, uten isolasjon og riktig beskyttelse, og hadde hun løftet vannstrålen fra dusjen litt for høyt, så ville vannet ledet strøm ned langs veggen, og ned til føttene hennes, så hun ville blitt drept momentant.

Dette fikk jeg heldigvis reparert, så hun nå kan føle seg trygg i fremtiden.

Jeg er så takknemlig for tiden vi fikk sammen, og for tiden vi som frivillige fikk sammen der nede i dette fantastiske landet Israel, som er farget av så mange nasjoner.

Vakker arkitektur og mye spennende mat og, Gud velsignet meg med nye bekjentskap og minner for livet.

Bestyrerparet Frode og Ailen var med på å gjøre tiden lærerik, både i arbeids tiden og på fritiden og, bidro godt til at den ble innholdsrik. De viste oss sider av Israel, som jeg ikke trodde var mulig å oppleve. Frode var en tøffing og imponerte på mange måter. En ordensmann og målrettet arbeidsleder. Ailene var humørfylt og en gledes spreder. De to utfylte hverandre og gjorde oppholde til mer enn vennskap, for oss som jobbet der. De skapte på sin måte en familie situasjon for oss, vi som er Herrens søsken.

Vi hadde bibelgrupper, middager hjemme hos de og utflukter til kjente steder. David Batut hjalp også de med det. Det og mange andre ting. Han er ' Hjerte for Israel' sin mellommann, til arbeidet i Israel. En blid og hyggelig kar.

Jeg er veldig takknemlig til Gud for alle menneskene jeg kom nærmere innpå. Alle gav de av sin vennlighet og ble slik til en velsignelse og til lærdom for meg. Om å verne om de verdiene jeg har i livet og distansere meg til de som ikke gjør meg vel eller, vil være glad i meg, slik jeg er verd å bli satt pris på.

Så jeg heller fokusere på de som vil skape liv sammen med meg, til et sterkere oss.

Jeg må også nevne Bibelskole elevene fra Filadelfia i Kristiansand som også var og jobbet sammen med oss.

Jeg sier det bare, for en gjeng med flotte unge mennesker!

Alt i alt, var vi fra Norge en gjeng med mennesker som alle fikk bidra til at vi fikk kjenne på glede og trygghet sammen men, først og fremst på grunn av Gud, som velsignet samholdet vårt. Med blant annet mange fine opplevelser på fritiden sammen!

Arkeologien, de historiske stedene som dokumenterer Jødenes og bibelens historier.

Gamle byen, Golgata, graven, Via Dolorosa, Oljeberget, og så videre og, så videre...

Så mange inntrykk!

Du kan se flere bilder i albumet, fra turen, i Facebook profilen min om du vil. :-)

Jeg vil avslutte med et lite men, et virkningsfullt favoritt- bibelvers;

"Rop på meg, sier Herren Allhærs Gud. Så vil jeg vise deg store og ufattelige ting, ting du ikke trodde fantes."

Jeremia 33: 3

Kort fortalt;

Alle opplevelsene, samtaler, maten og så videre - det kan bare ikke forklares på noen måte. Jersualem og Israel må oppleves..." 💛😊✨

Takk for at du leste! 🥰