Hjerte for Israel trår til på åsted

Tekst og foto: Eli Amalie Roska

Det var en fornøyd, men litt sliten gjeng som var på vei hjem etter en begivenhetsrik volontørtur til Eilat. Siste stopp før Jerusalem skulle være bading i Dødehavet.

Plutselig skrek det i bremser, og Frode vrengte minibussen inn mot høyre veikant bak fire andre biler som var ankommet åstedet like før oss. På vår venstre side observerte vi til vår forferdelse en veltet buss som lå på siden, og skadde mennesker spredt utover asfalten.

Nå må du vise hva du er god for, ble det ropt til Jonatan, volontør og paramedisiner fra Bergen.

Han var ikke sen å be, og stormet sammen med Frode mot bussen. Undertegnede kom halsende etter med den røde førstehjelpskofferten, for så å finne far og sønn i full aktivitet inne i bussen.

Det var 16 passasjerer, hvorav tre hardt skadde og to små barn. Den første som ankom for å hjelpe, var en paramedisiner på motorsykkel. Det tok cirka 10 minutter før den første ambulansen ankom. Totalt dukket det opp 14 ambulanser med to paramedisinere i hver bil, men i to av ambulansene var det flere. Det vil si at det så langt i prosessen var møtt opp vel 30 paramedisinere, forteller Frode

Det viste seg at bussjåføren hadde fått hjerteinfarkt midt på motorveien, mistet synet og derved kontroll over kjøretøyet. Tragedien til tross, det skulle vise seg å bli et ganske så fascinerende og lærerikt scenario som utspilte seg der på åstedet den kommende timen.

Enormt oppbud

Far og sønn, sammen med lokale paramedisinere, viste seg å være et godt team. Flere ble hjulpet ut av bussen gjennom vinduet, og andre som lå på asfalten fikk kyndig hjelp og omsorg – og ble etterhvert hjulpet opp på båre og videre inn i ambulanse eller helikopter.

Det ankom til sammen fem helikoptre, hvorav to store militære. Minst 30 militære paramedisinere var nå også ankommet åstedet, og da var vi oppe i vel 60 personer som hadde strømmet til for å hjelpe. Videre landet det i tillegg to legehelikoptre og et brannhelikopter. Ganske snart ankom en kvinnelig lege som hadde med mobilt ultralydapparat. Hun sjekket hver enkelt, hvorvidt de skadde hadde indre blødninger. Etter hvert dukket det også opp en brannbil med personell.

Vår paramedisiner Jonatan plasserte seg etter hvert strategisk til oppe på en liten høyde, og observerte arbeidet. Han ga i etterkant uttrykk for at hele gjengen hadde jobbet usedvanlig systematisk sammen, og dette på et meget høyt medisinsk faglig nivå. Alle jobbet likt og metodisk. Jonatan var mektig imponert.

Det var også et ikke uvesentlig oppbud av politi. Disse hadde stengt veien i begge retninger, og kontrollerte bl.a trafikken som til enhver tid strømmet til.

En stund etter at vi ankom ulykkesstedet, trillet det en buss inn bak oss, samt en del biler. Disse utgjorde etter hvert en del skuelystne som hadde forskjellige reaksjoner på hendelsen.

Takknemlighet

Vi kom etter hvert i snakk med folk som prøvde å orientere seg rundt situasjonen. Mange hadde spørsmål til oss. Vi fortalte hvem vi var, hvor vi var fra, arbeidet vi står i og hvorfor vi var i Israel. Folk ble helt bestyrtet. De kunne ikke fatte at vi kunne være her når det var krig – og i tillegg stoppe for å hjelpe dem i denne situasjonen. De hadde knapt ord for å få uttrykt sin takknemlighet. Og denne ble ikke mindre da vi dykket ned i piknick kurver og termoser og åpnet opp for fri flyt av kaffe og kjeks.

Frode snakket etter hvert også med koordinatoren for hele operasjonen, og han ble også helt overgitt over at vi var her og over at vi hadde stoppet. Han hadde dog full oversikt over hvilken bil vi disponerte og hvem som hørte til i den. Han tok etter hvert kontakt med politiet for at de skulle rydde vei for oss ut av området. Politiet takket oss også for hjelpen, og syntes det var beundringsverdig at vi hadde stoppet.

Alt i alt kan vi muligens konkludere med at Israel faktisk må være det «tryggeste» stedet i verden å havne i en ulykke…Jonatan talte fra sin utkikkspost etter hvert vel 100 fremmøtte hjelpearbeidere.

Og badeturen ble vi enig om å ta en annen gang.