VI TROR 

 av Ailen Myrli Wisnæs

Dette volontør året har vært veldig annerledes enn de andre årene vi har hatt her nede. Vi har hatt mange volontører på kort tid og flere volontører på lang tid. Vi har måttet reise hjem til Norge en måned og vi har prøvd oss i en bransje vi ikke kjente noe til: Shipping. Vi har hatt mange overnattings gjester og mye besøk. Vi har opplevd motstand og gjennombrudd, vi har grått av fortvilelse og grått i takknemlighet. Vi har blitt presset til å vite hva som bor i våre hjerter: «Vi tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper».

Da vi var hjemme i fjor sommer så opplevde vi at Gud sa vi skulle selge huset vårt. Mye av sommeren gikk med til å tømme huset, leie container til oppbevaring, kaste og gi vekk. Vi reiste fra et tomt hjem som skulle styles for salg. Så kom renteoppgangene. Både en, to og tre oppganger. Markedet stoppet opp og huset ble ikke solgt. Månedene gikk og ikke noe hussalg. - Hva tenkte vi da? Ja, hva tenkte vi? Vi tenkte på det ordet Herren hadde talt til oss og kjente at det fortsatt var levende å våre hjerter, «selg huset».

Mens eiendomsmegleren jobbet for oss hjemme, konsentrerte vi oss om oppdraget her nede. Vi fikk inn høstens første volontører og listen med arbeidsoppgaver var klar fra sykehuset. Først benker til barnesykehuset og så reparasjon av taket over biblioteket. Vi tok fatt på arbeidsoppgavene, flere volontører kom inn og noen reiste hjem, benkene ble bygget og livet i Israel smilte. I huset der vi bor, jobbet vi med å få innredet kjelleren med salong, skaper, senger, bilder, tepper, gardiner osv. Bibelskole-elevene fra Filadelfia Kristiansand skulle bo der den måneden de var her som volontører.

Hvilken glede å fylle huset med ungdommer! Nå ble det full fart fra morgen til kveld. Frode hadde planlagt at nå skal vi ta fatt på taket over biblioteket. Han hadde bestilt stillas som skulle gå langs hele huset, han hadde regnet ut material mengden, planlagt hvem som skulle gjøre hva og var skikkelig godt forberedt.

Stillaset ankommer, Frode tar med gjengen og går for å ta imot stillaset og montere dette opp. Men hva møter dem? Et bitte lite stillas som rekker for tre meter! Huset er jo 20 meter langt og vi må ha stillas hele lengden. Villigheten til å gi oss det stillaset vi trengte var ikke til stede og kanskje heller ikke forståelsen for hvorfor stillaset måtte være like langt som huset. - Hva tenkte Frode da? Ja, hva tenkte han? Alle planer, og forberedelser, ble kuppet i ett øyeblikk. Der stod det 6 volontører som han skulle sette i arbeid, i et arbeidet som plutselig uteble. Jo, Frode tenkte at da får vi jobbe på hage og beise. Vi ble plutselig åtte stykker som jobbet i hagen på Eitanim. Gartner Rafi kom gående og fikk se oss i aksjon. Han ble så rørt at han tok til tårer. Da jeg fikk høre om dette kom bibelverset opp i mitt indre: «Vi vet at Gud kan bruke alt som skjer til noe godt for dem som elsker ham». Vi fikk ikke gjennomført det som var planlagt, men vi fikk møte en gartners behov på sykehuset.

Torstein Grotbæk hadde en gruppe med seg til Israel og kom på besøk til Eitanim. Frode viste de rundt og fortalte masse fra arbeidet. De hadde ikke tid til å komme til oss for mat og kos i hagen, men de ønsker at vi skulle komme opp til hotellet der de bodde og spise middag med dem. Det var jo så hyggelig å bli invitert på middag, så vi takket selvsagt ja. Etter middagen fortalte Frode om behovet for et stillas. Gutta diskuterte ulike muligheter for å samle inn penger og kjøpe et. I gruppen av menn sitter det en mann som eier et stillas. Han kjenner på at Gud maner han til å gi dette stillaset til oss. Gi bort et stillas? Et stillas koster jo veldig mye? Og vi trengte et stort stillas, med veldig mange deler. Han hadde skjønt, ut fra samtalen, hvor stort stillaset måtte være, for å være til velsignelse, og han visste at akkurat det vi trengte hadde han liggende hjemme på gården. - Hva tenkte vi da vi fikk denne gaven? Ja, hva tenkte vi? «Takk Gud som fyller alle våre behov etter sin herlige rikdom i Jesus Kristus». «Vi tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre».

Høsten gikk fort! Helgene gikk med til turer til havet for å bade, tur til ørkenen for å oppleve Ein Gedi, Masada og Dødehavet. Plutselig var det tid for avskjed med flere volontører og julen var her.

Jul i Israel er alltid veldig annerledes. På en måte så kan en «hoppe over hele julen». Det er ikke noe som påminner en om jul i Israel, så lenge du ikke selv oppsøker de stedene som feirer at Jesus ble født. I Norge begynner butikkene å fylles med julevarer og julepynt like etter høstferien. Når en kommer til slutten av november er det juleavslutninger og juleverksteder og julebakst i stor stil, helt til hele opptrinnet avsluttes på julaften med «Deilig er Jorden» i kirken.

På en måte er vi litt heldige. Fordi vi blir ikke dratt inn i julesirkuset. Vi står bare igjen med hva vi tror på. «Vi tror at Jesus ble unnfanget ved Den Hellige ånd, født av jomfru Maria».

Ved troen på jomfru fødsel feiret vi julaften med 12 stykker til bords. Vi hadde fått ned pinnekjøtt, kålrotstappe og tyttebærsyltetøy. Vi fikk laget riskrem og noe som lignet på multekrem. Vi leste juleevangeliet, sang julesanger og lekte pakkeleken før vi reiste i kirken sent på kvelden. Vi hadde en fantastikk markering av hva vi tror på, at Jesus ble født.

Januar opprant med flere store utfordringer.

Vi manglet fortsatt visum. David Batut hadde gjort det han kunne for å få dette i havn. Sykehuset hadde gjort sin del og Presidenten i Israel hadde også gjort det han kunne. Du leste rett, presidenten i Israel engasjerte seg for at vi skulle få visum. Tross all menneskelig innsats og bønn, fikk vi ikke innvilget noe visum.

Vi hadde heller ikke fått hjulpet sykehuset med taket over biblioteket på grunn av mangel på stillas. Nå var det både mangel på stillas og regnperioden som hindret oss. Vi visste veldig godt at det lekket vann inn i det biblioteket vi hadde bygget bokhyller i, men en kan ikke åpne et tak og reparere dette når det regner som det gjør her nede. Det hører med til historien at vi gjorde mange mindre jobber når vi ikke fikk begynt på taket.

Vi hadde oppdaget at vi ikke hadde nok rom for volontørene på Kfar Sh'aul. Bet Oren (navnet på det ene huset vi disponerer på sykehuset) var i en så dårlig forfatning at det er vanskelig å beskrive det. Mugg, råte, tette rør, ødelagte vinduer, mangel på varmt vann, kortslutninger i elektrisk anlegg, for å nevne noe. Så selv om det regnet aldri så mye ute, kunne vi fint jobbe inne på dette huset. Vi fikk godkjent å dele et stort rom til to mindre og å sette inn et vindu til. Vi satte i gang med å skrape, male, sette opp nye vegger, lage hull til vindu og bytte hele det elektriske anlegget. Da det måtte bestilles inn mye til dette huset, ble det et veldig søkelys på dette arbeidet, arbeid på et hus som vi skulle bruke selv. Det var ikke spesielt morsomt å arbeide på noe som kunne tolkes dit hen at vi «jobber bare for egne behov» og ikke fyller sykehusets behov. Det er ikke fritt for at folk prater og rykter spres fordi de ikke ser hele bildet.

I denne settingen måtte vi reise hjem til Norge fordi vi ikke hadde visum og så overlate volontørene til seg selv. - Hva tenkte vi da vi måtte reise hjem til Norge? Ja, hva tenkte vi? Vi tenkte at Jesus hadde vært igjennom alle prøvelser som vi mennesker går igjennom og at han var funnet verdig. I tillegg så tenkte vi at Jesus «ble pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet» for vår del og at den prisen Han betalte var så mye høyere enn det vi må gå igjennom for å fullføre vårt kall. Gud sa til oss at «Jeg har satt foran dere en dør som ingen kan stenge». Selv om vi ikke hadde noen synlig åpen dør inn til landet nå, så valgte vi å tro på at Han som var mektig til å begynne den gode gjerning igjennom oss, også er mektig til å fullføre den.

Vi reiste hjem til Bergen og fikk noe tid sammen med barn og barnebarn før vi tok «tak i bønnesvaret»: Stillas. Stillaset måtte sendes fra Norge til Israel. Shipping er jo et eget fag. Kjære vene. Vi hadde ikke tatt på oss oppgaven med å kjøpe container, laste container, sende container og ta imot container, om vi visste hvor mye arbeid dette var. Men, det er vel akkurat dette som er så bra innimellom, dette at en ikke vet! I tro på at dette må vi ta få til, satte vi i gang.

I begynnelsen av mars måned er tiden på året da vi har generalforsamling i Nachamo Ami. Jarle Sortland, Magne Haugen og Jon Brammer kom ned og bodde i huset. Vi ble alle invitert på Sabbatsmåltid hos David og Estelle Batut. David leste velsignelsen og vi brøt brød og drakk vin. Nydelig mat kom på bordet, og så ringte telefonen min. Det var megleren, som jobbet med å selge huset vårt. Vi har fått bud! Og der, under sabbaten, mottar vi et bud, aksepterte budet og selger huset! Er det mulig? Har vi solgt huset? Ja, sannelig. - Hva tenkte vi da vi stod på kontoret til Estelle Batut og aksepterte budet på huset? Ja, hva tenkte vi? Vi tenkte at Gud holder sitt ord og at Han er trofast igjennom alt. Vi tror.

Påsken er en travel tid her i Israel. Spesielt når den sammenfaller med jødenes påske, pesach. Men høytiden pesach går det ikke «å hoppe over». Du blir påminnet om denne høytiden i uker før første dagen i høytiden inntreffer. På den første dagen i høytiden samles alle familier i alle hjem i Israel til Sedermåltidet. Det samme gjorde vi, sammen med volontørene, gjester og naboer. Hele dette måltidet er et fantastisk skyggebilde på hva Jesus gjorde for oss på korset. Noen dager etterpå feiret vi vår påske med budskapet: «Han fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde». Halleluja!

I år har vi også hatt gleden av å fylle opp huset med 60 elever fra tre ulike bibelskoler. Vi tenkte at når datoen for besøket var siste dagen i april, så var det duket for en fantastisk hagefest. Men nei da, slik skulle det ikke bli. Det var faktisk så kaldt at noe hagefest kunne vi ikke gjennomføre. Da var gode råd dyre, for vi ønsket ikke å avlyse besøket. Vi har to stuer på huset. Vi dekket til middag for 30 personer i første etasje og 30 personer i tredje etasje. Men vi samlet alle i hagen til felles informasjon først, med en punch. 

Det å stå å fortelle fra arbeidet til mennesker som vil høre, er spesielt. Det er helt nydelig å få gi arbeidets historie til andre, dele visjonen med dem og utfordre dem til selv å velge og komme som volontør.

Etter middag og kaffe, samlet vi alle i tredje etasje til felles lovsang og bønn. Vi brukte gulvet og trappehuset og stuet oss sammen. Mens lovsangen ljomet og Herrens nærvær senket seg ned, fikk jeg i mitt indre se alle dere som har vært her før oss. Jeg fikk se alle bønnene som har blitt bedt, alle kronene som er gitt, alle arbeidstimene som er jobbet og overgivelsen som har blitt gjort på lønnkammeret. På grunn av alle dere som har stått trofast i alle disse årene er det i dag en plattform i ånden som Herrens herlighet kan lande på. Dere har trodd.

Visum. Vi har ikke visum. David Batut har banket på den ene døren etter den andre. Ikke noe gjennombrudd. David er selv fortvilet nå og vi må forberede oss på å reise hjem når turist visumet vårt går ut i begynnelsen av juni. Samme dag som David gir oss denne beskjeden får vi beskjed om at huset Bet Oren har blitt vandalisert. Det har blitt kastet en stor stein inn igjennom kjøkkenvinduet. Det er glass skår over hele kjøkkenet. Det har blitt knust glass-vaser og glass-lysestaker i stuen slik at hele salongen og teppet er dekket med glasskår. De store vinduene i stuen var satt åpne, så det var også veldig skittent. Wow, dette var bare ikke gøy. Vi får tak i vaktene, rapporterer skadene, soper opp det verste og gir alle volontørene beskjed om at «i morgen må vi jobbe på Bet Oren».

Da vi kommer hjem fra Bet Oren møter det oss et syn her hjemme som vi sent kommer til å glemme. Utenfor porten vår er det så skittent og så mye boss, hundebæsj, matrester og jord at vi mister munn og mæle. I tillegg er en beskyttelses stolpe til porten blitt revet opp av asfalten. -Hva tenkte vi da, da vi fikk dette servert etter informasjonen om Bet Oren og David sin beskjed om at vi kanskje måtte reise hjem før tiden? Jo, da tenkte vi at nå er det nok. Vi er hode og ikke hale, vi er over og ikke under. Og Han som bor i oss er større enn han som bor i verden. Og vi lever ikke i åndelig møkk og vi lever heller ikke i vandalisme og naturlig møkk! Hent spyleslangen og hansker! Her skal det ryddes og vaskes!!

Etterpå gikk vi ut og spiste på en koselig restaurant. Mens vi satt der i romantiske omgivelser sa vi til hverandre: «Gud har satt foran oss en åpen dør som ingen kan stenge». Det er dette Gud har sagt til oss og det er dette vi holder fast på.

Dagen etter kom David opp til oss der vi jobbet på Bet Oren. Han hadde passene våre og i de var det limt inn visum! Visum med multientry! Er det virkelig sant? David har vært oppe siden soloppgang, stått i kø på et kontor og traff på en dame på dette kontoret som kjente til arbeidet vårt siden mange år tilbake. Hun stemplet papirene og gav oss visum. – Hva tenkte vi da? Da vi endelig stod der med visum? Hva tenkte vi da? Jo, da tenkte vi at «Gjennom tro og utholdenhet skal vi få det som er oss lovet». Vi danset av glede og ropte høyt Halleluja!

Dette året har opplevdes som et «vinn eller forsvinn»-år. Og vi vant! Ved å tro på Jesus og å tro på Hans ord.

Nå i juni gjennomføres stevnet vårt på Sagavoll på Gvarv. Kom og bli med oss for å feire gjennombrudd og seier! La oss samles og prise Jesus, vår Konge og Herre. For «vi tror på Den Hellige ånd, en hellig allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv».

Vi tror!