Månen, mennesket og universet

Av Terje Berg

For 50 år siden, lørdag 20. juli 1969 - norsk tid søndag 21. juli kl. 03.17, landet det amerikanske romfartøyet Apollo 11 på månen: Et menneske fra planeten Jorden satte for første gang sine føtter på vår lille drabant, mannen var Neil Armstrong. Tiden går, og det er historisk sus over ordene han den gang uttalte. Mange av oss husker dem: "That`s one small step for man, one giant leap for mankind". Oversatt til norsk lyder det slik: "Det er et lite steg for et menneske, et stort sprang for menneskeheten".

Månelandingen regnes av enkelte vitenskapsmenn som menneskehetens største bragd. Uttrykket "månelanding" blir i dag brukt i overført betydning når store ting skjer, men det var vel Jens Stoltenberg som i sin tid skapte uttrykket i forbindelse med Mongstadanlegget.

Månen som fenomen er flere ganger omtalt i Bibelen. Allerede på dens første blad leser vi følgende: "Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen (solen) og det minste lyset til å herske over natten (månen). " Firmamentet med sol, måne og stjernehimmel har alltid fascinert menneskene, men ifølge Moseloven var religiøs dyrkelse av nevnte fenomener en forførelse og en stor synd mot Gud. Skaperverket blir imidlertid i Skriften løftet fram som en hyllest til den Allmektige Gud.

Med Neil Armstrongs berømte uttalelse i minne, siterer jeg fra Salme 8: "Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske - at du husker på det, et menneskebarn - at du tar deg av det?" De som formet trosbekjennelsen, slik den leses i mange kirker under gudstjenesten, var eksemplarisk tydelige og klare allerede i den første artikkel: "Jeg tror på Gud Fader, den allmektige himmelens og jordens skaper". Dette korresponderer helt i tråd med Guds uttalte ord i budene, hvor det første lyder slik: "Du skal ikke ha andre guder enn meg".

Månen skinner ennå, og er også blitt brukt i romantisk tenkning, for eksempel går vi gjerne "en måneskinnstur", vi lytter gjerne til vakre "Måneskinnssonaten" av Beethoven.

Når jeg leser om sol og måne og skaperverket blir jeg berørt av Guds storhet: Lyset bruker 1,3 sekunder på sin reise fra månen til Jorden. Fra solen bruker den 8 minutter. Fra den nærmeste stjernen, Alfa Centauri fire år! Melkeveien, galaksen vi befinner oss i teller trolig mer enn 300 milliarder stjerner - nærmere 40 til hver av oss jordboere! Og for sikkerhets skyld: Vitenskapen regner med at det fins 300 milliarder galakser! Ifølge Aftenposten kan det i disse være 300.000.000.000.000.000.000.000 stjerner. Hvor mange av dere kan lese dette tallet? Jeg sier det også med bokstaver: Tre hundre trilliarder! Er det noen av oss som har grunn til å kjenne arroganse, storaktighet og hovmod? I Guds øyne kalles vi mennesker på den ene side "støv", på den annen side en "dyrebar perle" som er "mer verd enn hele verden".

Gud ønsker å velsigne sine barn, også i det livet vi lever på jorden. Legg merke til hvor Vårherre plasserer oss i dette livet: "Velsignet være dere av Herren, himmelens og jordens skaper! Himmelen er Herrens himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn" (Salme 115,16). Vi kan med rette kalles jordboere, men snart er vi himmelborgere, for vårt virkelige hjemland er ikke her, i denne verden. Bibelen sier med uttalt tydelighet: De døde troende "hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden. For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland. Hvis det var landet de dro ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en stad ferdig til dem" (Hebr 11,13-16).

Kirkegjengere blir i hver eneste gudstjeneste minnet om livets alvor under trosbekjennelsen: "I dens andre ledd sies følgende om Jesus Kristus: " - skal deretter komme igjen for å dømme levende og døde". Månen er også knyttet til de bibelske profetiene. Jesus talte om at det kommer en dag da "solen skal bli formørket og månen miste sitt lys". Eskatalogien, læren om de siste ting, verdens ende og dens nyskapelse, er ganske bredt omtalt i Bibelen, men kirken har vært altfor taus med tanke på nevnte tema.

La meg bruke en metafor som er lett forståelig for de fleste: Det er alltid fremsiden av månen som lyser mot oss på jorden, baksiden ser vi ikke, men 1959 var første året månens bakside ble avfotografert. Kirken skal først og fremst forkynne "framsiden" av evangeliet, som betyr "de glade nyheter". Og det er at alle mennesker er elsket av Gud, derfor ga Jesus sitt liv til vår frelse. Baksiden er dommen.

Bibelens siste bok er profetisk og dermed grensesprengende. Johannes forkynner at Gud skal skape "en ny himmel og en ny jord", og Den hellige stad, "det nye Jerusalem trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den".

Når fullmånen skinner, er den et vakkert skue og gir ganske godt lys. I gjennomsnitt befinner den seg ca 380.000 km fra Jorden, en avstand jeg som bilkjører bruker 15 år på å tilbakelegge, lyset derimot ett sekund!

Med de proporsjoner vi berører i denne artikkelen, er den kun "på armlengdes avstand". Jeg fylles med beundring for Skaperen - hellig ærefrykt:

"Da bryter lovsang i fra sjelen ut: O, store Gud, o store Gud!"

Velsignet helg!